Månedens visevenn: Jan-Henrik Haugsøen

Jan-Henrik Haugsøen var en lovende visesanger da han var ungdom, men etter et langt opphold fra musikken, tok han frem gitaren og startet med låtskrivinga igjen, i voksen alder. Du finner ham hos Dyvekes- og Fyllingsdalen viseklubb, eller på scenen sammen med The Akustiske. Møt månedens visevenn!

Fortell litt om deg selv og veien inn i visemiljøet?

Plutselig føler jeg meg litt gammel, men også rik på det å ha levd. Jeg er fortsatt gutten fra Laksevåg, pensjonert ingeniør og lærer med 30-års fartstid i å utdanne unge mennesker til yrkeskarriere. Familiefar, med mange barnebarn, og villsauebonde på fritiden.

Veien inn i visemiljøet startet i 1971 i et fantastisk ungdomsmiljø på Damsgård. Koret Dixie69 var springbrett for talenter, som Jan Eggum, Mostly Robinson og meg. Jeg vant en talentkonkurranse med selvkomponert musikk til dikt av blant annet Jakob Sande, men støtte i nærmeste familie uteble, noen hadde andre planer. 17 år gammel var jeg likevel trubadur og sang på puber i Bergen, men måtte til slutt kapitulere og føye opphavet. Første halvdel av 70-tallet var absolutt i visens tegn, og vi var på en måte sene hippier - en krevende, men herlig tid musikalsk. Gitaren ble lagt på hyllen i mange år, helt til jeg som produksjonssjef skulle ha medarbeidersamtale med direktøren, som endte med at vi begge fant fram gitarene og begynte å spille i lag. Jeg har skrevet tekster og komponert siden jeg var 15 år, men det tok lang tid før jeg gikk i studio. I 2012 tok jeg med noen av mine musikkvenner til Demningen Studio på Sotra. Det ble elleve egne låter, og min yngste datter, Henriette, synger på «Tidens Fugl». Av en grunn har jeg alltid vært omgitt av verdifulle, gode musikalske venner. Har fortsatt nok av låter i skuffen.

Har du noen høydepunkter fra tida i visemiljøet?

Som 16-åring delte jeg scene med Lars Klevstrand, Kristine Berglund og Jan Eggum, jeg mener det var på Landro Sotra. Jeg fikk også tilbringe en dag med en koselig dame, Birgitte Grimstad. Har siden fått sunget egne låter alene på scenen i Oslo Spektrum, Grieghallen og Peer Gynt-salen.

To viktige scener i dag, der trivsel og inspirasjon innhentes: Dyvekes Viseklubb i Hollendergaten 7, en snart 15 år gammel viseklubb i historiske lokaler fra middelalderen. Snart kommer «Dyvekes vise», et spennende prosjekt om en viktig historie fra 1500-tallet. Det blir nok en egen utgivelse. En sann opplevelse å kunne framføre viser i Dyvekes-kjelleren, med publikum i salen. Alle visesangere bør oppleve dette, ekstra kjekt når den yngre garde også melder seg på.

Fyllingsdalen Viseklubb, dukket opp på Facebook for snart 2 år siden. Jeg tenkte at jeg trenger et sted å høre til, der jeg ikke skal prestere, men kan senke skuldrene, dele erfaring og ha det sosialt i gode visevenners lag. Scenen er rundt bordet der vi synger på rundgang. Vi har en dyktig leder som tilrettelegger og fikser kjekke oppdrag. Det er veldig stort å se medlemmer som strekker seg og blir stadig bedre utøvere.

The Akustiske er absolutt et høydepunkt! Å kunne musisere med fem andre dedikerte og dyktige musikere som også synger - hva kan man si? En gruppe som kan spille hva som helst og kan underholde. Mye latter og spilleglede!

Hvilke viseartister har betydd mye for deg og hvorfor?

James Taylor er vel den jeg har hørt mest på - glimrende tekster og gitarspill. Ikke minst, ikke noe fake personlighet. John Denver sitt album i 1974 ga meg inspirasjon til å lære fingerspill, jeg jobbet mye med lære låten Today. Det er først og fremst komposisjonen der melodien bærer fram teksten, jeg tar til meg. Jeg fikk oppleve Visefestivalen i Haugesund i 1972 og ble helt hektet på Tobben & Ero sine låter med tekster av våre gamle diktere, helt etter mitt hjerte. I dag går det mye i Eidsvåg, Kvitnes og søsknene Bremnes. Det er noe spesielt med tekster som kommer innenfra - noen tekster er ferdig i løpet en halvtime. En visesanger og låtskriver er på en måte en formidler, og budbringer kanskje. Der er mye gull i musikk, rein naturmedisin for sjelen.