Halvdan Enger er tilbake i Norge igjen etter et langt liv som visesanger både i Skandinavia, Spania og England. Han er brennende engasjert i visesangen og fremføringen av den. Møt månedens visevenn!
I Oslo Dagblad. Som trubadur i Karl Johansgate i Oslo, i ung alder.
Hei Halvdan! Fortell litt om deg selv og ditt virke i visens verden!
Jeg fikk min første gitar i København da jeg var i begynnelsen av tyveårene. Jeg gikk på dekoratørskole i sammen med en venn. Vi delte en hybel, og satt hver kveld på gulvet midt i rommet mellom sengene våre, og spilte på hver vår gitar og sang. Vi blei aldri lei, bare mer ivrige etter mer og mer å lære å kjenne våre gitarer. De var våre nyoppdagete skatter.
Vi sang oss hese på Tom Dooley sangen, som var så populær på den tiden, og brukte mest amerikanske visesangere, som Bob Dylan og Donovan mfl, som da var på toppen, da hippie tiden slo til. Etter at den ett-årige dekoratørskolen var ferdig, reiste jeg tilbake til Norge, og begynte å skrive mine egne viser. Det som var viktig for meg, var å la tekstene fortelle noe som bar sannhet og innsikt om livet.
Trubadur i Oslo. Foto: privat
Jeg ville synge ut visene mine, og begynte å haike på motorveien, med gitaren i gitarkassa og en skulderveske med underbukser, T-skjorter, og skriveblokk med penner. Jeg sang ut i gågater, på torg, i barer og klubber, og på festivaler, rundt om i Norge, Sverige og Danmark. Jeg var mest forelska i København og Danmark, som jeg prioriterte, men var stadig rundt i Norge, med Oslo som utgangspunkt, og sørover.
Jeg ble en trubadur som brant etter å opptre der hvor motorveiene førte meg. Fra sted til sted, fra by til by. I perioder spilte jeg sammen med en amerikansk visesanger, David Martin. Utgangspunktene var Oslo og København. Jeg følte frihet på motorveien, og fortalte om det i tekstene jeg skrev.
Jeg flyttet ut av Norge, i 2000, sammen med min elskede, Anne Grete, til Spania, hvor vi forlovet oss. Jeg sang på norsk og engelsk, men fant ut at engelsk ikke var så lett i Spania, og selvfølgelig ikke norsk, så vi flyttet nordover til England, London, hvor vi ble i 20 år. Da var det kun engelsk jeg måtte skrive og synge på, rundt på barer, puber og festivaler.
Fra ‘Spice of Life’ i Soho I London. Foto: privat
Jeg kom tilbake til Norge i 2021, først et år i Kodal i Sandefjord kommune, så til Tinn Austbygd i Tinn kommune. Jeg var født og oppvokst på Rjukan i Tinn kommune, og krysset nå mitt spor, like utenfor Rjukan. Jeg satte i gang med å oversette mine engelske tekster til norsk. I London hadde jeg lagd mer enn 400 engelsktekstede videoer, men i Norge gikk jeg i gang med å synge inn på norsk og lage videoer. De engelske videoene var dikt og sanger, og diktene ble spilt inn med gitar som akkompagnement. Da jeg spilte inn visene, brukte jeg bilder av mine tegninger og malerier, tegninger av Anne Grete, pluss fotoer av oss begge, når videoene trengte det.
Jeg synes det er fantastisk å uttrykke meg med tekst og musikk som visesanger. Det er en lidenskap som inspirerer til stadig mer krativitet.
Fra Roseslottet i Oslo. Foto: privat
Har du noen høydepunkter fra tida i visemiljøet?
Det der er litt vrient spørsmål, for jeg ser hele visesangtiden min som et hele. Det er vel fordi jeg hele tiden var glødende der jeg var, der og da, med ethvert sted som et høydepunkt, men et høydepunkt må være en opptreden på Roskildefestivalen i København, i sammen med David Martin, i slutten av 1960 årene. Jeg husker ikke akkurat hvilket år.
Hvilke viseartister lytter du til?
Det blir vel, for meg, ikke et spørsmål om hvem jeg nå lytter til, men et spørsmål om hvem jeg tidligere har lyttet til. Nåtiden for meg er å være kreativ med mine egne låter. Lære dem, pugge og pugge, melodier og sanger, og lage nye om tiden tilsier det. Det er mye arbeid med å spille dem inn og eventuelt lage videoer av dem.
De visesangerne som inspirerte meg, var de jeg lyttet til i begynnelsen av min visesang-tid i visenes verden. Det var på hippietiden, med Bob Dylan, Donovan, og andre som spilte og sang sine egne viser. Det var å legge vekt på tekster og være ærlig i å være seg selv, og ikke kopiere andre. Det var å være meg selv i mine kreative uttrykk.