Øyvind Rauset har tidligere vært redaktør for medlemsbladet vårt, Visor, og primus motor for å få visestoff ut til folket på nettsidene våre. Han har en fortid som felespiller fra bandet Folque, og i år relanserte han Folque-viseboka, som først kom ut i 1978! Han har også vært leder av viseklubben, Nye Skalder, men de siste årene har han hatt fokus på å skrive egne viser, noe han fikk vist fram under Olavsdagene på Stiklestad i år. Møt Månedens visevenn!
Foto: privat
Hei Øyvind! Du har vært en viktig stemme i organisasjonen vår. Fortell om deg selv og ditt virke i visens verden!
Fra tenårene gikk jeg på musikkskole og lærte felespill, piano og notelære, og fortsatte med klassisk musikk. Da jeg var kommet forbi Mendelsohns og Beethovens fiolinkonserter i pensum, satte jeg stopp. Jeg måtte velge om jeg skulle bli klassisk heltidsmusiker eller jobbe med musikk for «vanlige folk». Jeg valgte det siste. Så jeg ble med i ei nystarta rockegruppe vi etter hvert kalte Strengegjengen, basert i Kongsvinger. Vi regna oss som ei rockegruppe, men det vi laget selv var etter nåtidas standard viser med elektrisk komp. I 1976 ga vi ut en LP på plateselskapet Mai, men den ble raskt overskygget av Vømmøls første plate som kom ut nesten samtidig.
I 1977 ble jeg invitert med i gruppa Folque etter at den første felespilleren sluttet. Den gang oppfattet jeg dem som en visegruppe, basert på lydbildet fra deres første album. Men det var Folque som innførte folkrocken til Norge, og da jeg ble med, var bandet på vei mot et mer elektrisk lydbilde. Likevel fortsatte de å ha med noen rent akustiske viser på hvert album, særlig på Fredløs og Landet ditt. I 1978 gikk Morten Bing og jeg sammen om å lage ei visebok med folkeviser og ballader fra de første platene. Den solgte i 3000 eks, men senere gikk forlaget inn, og det ble ingen flere opplag. I januar i år bestemte vi oss derfor for å lage en ny og større utgave av Folque-viseboka, denne gang med fargetrykk og ti nye viser. Vi jobba i ni måneder, alt måtte lages på nytt fra grunnen av, og den ble gitt ut av Christer Falck nå i oktober.
Selv om Folque også opptrådte på viseklubber, var jeg ikke selv aktivt med i noen klubb. Ikke før årtusenskiftet, da en venn av meg fortalte om en viseklubb med konserter på Tøyen. Den het Nye Skalder, og en dag våget jeg meg dit for å se hva det var. Jeg fikk et kick av nostalgi, for her var det som å komme inn i en klubb tretti år før, unge folk med langt hår som sang viser de hadde laga sjøl, med gode tekster. Jeg fant meg fort til rette og ble med i styret etter et par år. Så ble jeg leder i klubben og var det i 5–6 år, samtidig som jeg laget klubbens nettsider.
På denne tida lå viseforum.no nede, og jeg gjorde derfor våre nettsider om til et sted der vi promoterte visekonserter over hele Østlandet. Det ble lagt merke til i Norsk Viseforum, og da Leo Leonhardsen overtok som leder, spurte han meg om jeg ville hjelpe til med å restarte nettstedet. Det begynte som en liten halvdagsjobb, men etterhvert ble det til et større artikkel-nettsted under navnet viser.no, og vi startet også et blad som kom ut fire ganger i året, med samme navn. Der var jeg redaktør, og det kom ut med fjorten nummer før det ble nedlagt i 2012. Allerede året etter fikk vi ja på Leo sin søknad om 300.000 danske kroner i støtte fra Nordisk kulturfond, og det førte til starten på det nordiske musikkbladet VISOR, som jeg også ble redaktør for helt til jeg gikk av med pensjon i 2019.
Det var kjempegøy å få jobbe sammen med Sverige, Danmark og Finland om dette, og jeg fikk spesielt god kontakt med Lasse Zackrisson og Håkan Hultin i Sverige. Vi kunne hjelpe viseartister over hele Norden til å lansere platene sine, og det føltes etter hvert som at vi var en eneste stor «visefamilie». Vi rakk naturligvis ikke over alt, men det var vel bedre enn ingenting! Gode medarbeidere som Per Jakob Skaanes og Øystein Munz bidro sterkt til at bladet fikk gode leseverdige artikler, og mange finnes fortsatt på viser.no.
Har du noen høydepunktet fra tida i visemiljøet?
Her spiller Øyvind med to fra Nye Skalder på en av kanalbåtene i 2004 under Viser Ved Kanalen: Einar Jerpseth (t.v.) og Mads Oppegård.
For meg personlig var det stort de gangene Nye Skalder deltok på festivalen «Viser ved kanalen», i Telemark. Der fikk vi møte viseartister fra hele landet – og jeg kan heller ikke glemme de mange flotte samlingene som Østnorsk Viseforum arrangerte hver høst på forskjellige steder. Der var vi også som en «storfamilie» med visa som fellesnevner!
En annen stor begivenhet var at Audun Reithaug ble ansatt som daglig leder i Viseforum. Han greide å få satt visekunsten på dagsordenen i en grad som få hadde klart før, til og med deltakelse under spørretimene i Stortinget. Han var også en stor pådriver for nordisk visesamarbeid og bladet VISOR, og var en god hjelp for det jeg gjorde. Samarbeidet med ham er noe av det fine jeg savner fra arbeidstida i Viseforum.
Jeg har brukt tida siden jeg slutta som redaktør til å jobbe med egne viser, og ble invitert til å ha konsert med dette under Olavsdagene på Stiklestad i år. Det var en utrolig opplevelse å få spille for et stort og lydhørt publikum i den gamle steinkirka fra 1180!
Hvilke visesangere har betydd noe spesielt for deg og hvorfor?
Det var da jeg første gang hørte Fred Åkerström, spesielt med «Glimmande Nymf», som jeg forsto at viser kan være kunst av høyeste klasse, som ekspresjonistiske malerier. Jeg var knapt 20 år, og denne plata endra horisonten min! Senere oppdaget jeg også Cornelis Vreeswijk, selv om jeg på hans Bellman-tolkninger ble like forført av de vakre arrangementene som av selve sangen. Men så har han jo så mange geniale viser i tillegg, at han utgjør et eget kapittel i visehistorien. Jeg var så heldig å få hilse på ham på Kalvøya-festivalen i 1977 da Folque spilte der på slutten av dagen, og vi satt alene på bakrommet med ham som den eneste utenom oss.
Av de norske er jo Lillebjørn Nilsen en jeg stadig hører på og har vært på flere av de sommerlige Rockefeller-konsertene hans. Han liker faktisk også min egen instrumental-låt «Danse Impossible», og kom en gang bort til meg på et NOPA-julebord og sang hele melodien prikkfritt sammen med sin daværende kjæreste, den fine kvedaren Torhild Ostad. Jeg trudde ikke mine egne ører!
Unge visetalenter har jeg ikke fått fulgt så mye med på i de siste tre årene, men på den åpne visescenen One From the Heart i Oslo foregår det mye spennende hver mandag, både fra unge og eldre som spiller eget stoff. Sjøl har jeg spilt der flere ganger sammen med den dyktig artisten og låtskriveren Teodor Kristoffersen, som alltid fanger publikum med sin stemme, gitarspill og karisma.
Øyvind og Teodor Kristoffersen hadde felles konsert på DoGA galleriet under utstillingen Wunderkammer 15. oktober i år. Foto: privat
Ellers har jeg merket meg navn som No.4 og Masåva, dyktige grupper som kombinerer viser med jazz og andre sjangere (takk til Audun som tipset meg om begge)! Jeg håper flere artister hører på og blir inspirert av deres lekne arrangementer og påfunn, slik jeg er blitt.