Tor Wigstøl startet som lydtekniker, men tok etterhvert steget opp på scenen. I dag spiller han i Eldre herrer med dame og Bjarne, og er en av drivkreftene i visetreffet på Bragdøya. Møt månedens visevenn!
På scenen på Bragdøya. Foto: privat
Fortell litt om deg selv og veien inn i visemiljøet?
Jeg vokste opp i Kristiansand på 60- og 70-tallet, midt i visebølgen. Jeg lærte mine første gitargrep på ungdomsskolen, og siden dro jeg vel rundt på en gitar nærmest alle steder jeg var i noen år. Mest sånn til hygge og ikke så mye offentlige opptredener.
Etter hvert ble jeg mer lydtekniker enn musiker, først frivillig som ungdom og deretter mer profesjonelt. Jeg jobbet noen år freelance som scene-, lyd og lystekniker. Både med utleie, og også tilsluttet Kristiansand teater. Som medlem av Bragdøya kystlag var det naturlig at ansvar for scene, lys og lyd falt på meg, og vi har hatt mange konserter på scenen der. En stund hadde jeg også el-gitaren fremme og spilte i vårt husorkester «Bragdøya Blues og Bayer». Her gikk det i gamle blues- og rockelåter, og hvis publikum ikke var for unge, var det lett å fylle dansegulvet.
Da Kjell Hamre fikk idéen om å arrangere Nordisk Visetreff på Bragdøya, var det derfor naturlig at jeg ble med i staben. I løpet av disse første treffene fikk jeg vel en del inspirasjon til å spille viser for noen igjen. Og med unnskyldningen: «Arbeidstilsynet krever mer variasjon i arbeidet», gikk jeg fra lydbordet til framføring av ei vise på scenen en kveld. Siden har det blitt mer og mer viser. Først og fremst sammen med Kjell, Klaus, Jorun og Bjarne i «Eldre herrer med dame og Bjarne»; en visegruppe med utspring i Bragdøya kystlag, men som lever sitt eget liv på arrangementer, viseklubber etc. Flere av oss deltar også på Visetreff i Skagen og vi har hatt gjesteopptredener både i Sverige og Danmark.
Eldre herrer med dame og Bjarne. Foto: privat
Har du noen høydepunkter fra tida i visemiljøet?
Det er mange høydepunkt fra min tid i visemiljøet. Først og fremst er jeg takknemlig for å ha fått bli en del av denne nordiske familien. Som lydtekniker er «sans for formidling» en egenskap som har fått utvikle seg, og dette å ha hørt mange, både etablerte musikere og rene nybegynnere utfolde seg lærer man også mye av.
For egen del, var første gang jeg sang «Trøstesang» av Ingvar Hovland og Lars Martin Myhre i Käringö kirke en opplevelse jeg ikke glemmer.
Du er med og arrangerer visetreffet på Bragdøya. Fortell litt om visetreffet og din rolle der?
Visetreff på Bragdøya er etter hvert blitt en fast sensommerweekend for mange. Første gang var i 2008, og i år ble det arrangert for 14. gang. To års pandemiopphold, tetter hullet i regnskapet.
Min rolle i dette begynte som lydtekniker, men har etter hvert blitt en sentral del av staben.
Her ute på øya har vi et godt konsertlokale, et utmerket kjøkken, og med årene har også losji-fasilitetene blitt vesentlig bedre. Det er ikke så mange som fryser om nettene lenger… Vi har likevel ikke overnattingsplass til mer enn ca. 50 deltagere.
På Bragdøya åpner vi to kveldskonserter for publikum, ingen får lov å synge mer enn to sanger, og det er 15-18 artister på scenen hver kveld. Mye logistikk i kabler og mikrofoner som skal stemme her. En stor del av teknikkansvaret er nå overlatt til Svein, som gjør en fantastisk jobb.
Vi har også en «Visevandring» på lørdag ettermiddag hvor noen inviterte får lov å utfolde seg litt ekstra. Disse små konsertene foregår ikke inne på scenen, men andre steder ute eller inne. I år hadde Oddlaug konsert i snekkerverkstedet, Leo i «hytteleiren» og Ingegerd og Niclas i låven.
Bragdøya Ukulelegruppe, som også er et barn av visetreff, og Eva Olivia, spiller på brygga når publikum ankommer.
Oddlaug i snekkerverkstedet. Foto: privat
Send en mail til deltaker@visetreff.no om du er interessert. Da får du info om påmelding etc. Bare husk: Det blir fort fulltegnet😊